Vi blir flere eldre som lever lenger, og færre yrkesaktive

Vi trenger å tenke nytt på eksisterende samfunnssystemer og -utfordringer. Vi har skapt systemene, og bare vi kan endre dem. Gjennom samskaping i partnerskapet har vi dypdykket i de 4 områder vi som menneske er omgitt av og avhengige av i vårt liv. Prosjektets mål er å forstå rot-årsakene til hva som kan forbedres i hvert av disse områdene for bedret samfunnsøkonomi og økt bærekraft.

De fire områdene vi fokuserer på:

Hvorfor?

Statistikken viser vil hele 32,7% av Norges befolkning være over 70 år i 2050. Samtidig viser statistikken at 16% av unge voksne står utenfor både arbeid og utdanning. Vi må jobbe sammen for å unngå at utgiftene fortsetter å vokse uten at inntektene begynner holder følge.

Målet vårt er å gjennomføre en tverrfaglig innovasjonsprosess der vi utvikler prototyper på nye tjenester og endringer i systemet. Ved å angripe flere problemstillinger på samfunnsnivå vil vi kunne iverksette endringer basert på faktisk innsikt og brukerbehov, og som gjør oss mer egnet til å ta imot den aldrende befolkningen som vi vet kommer.

Tverrfaglighet

Det er påvist at tverrfaglige prosjekter har større sjanse for å lykkes når en metodisk prosess og struktur tas i bruk. Gjennom forutsigbare prosesser basert på design thinking metodikk vil vi samskape ideer hele veien til helhetlige løsninger. Dyp og bred innsikt vil vise oss rot-årsakene til at løsninger og systemer ikke oppleves forutsigbare, helhetlige og intuitive for brukerne i dag. Vi vil også forhåpentligvis finne svar på hvordan vi har havnet i den situasjonen vi står i akkurat nå.

4 områder

Vi vil prioritere nye og helhetlige løsninger som øker autonomi, valgfrihet og brukernes evne til å bo lengre utenfor institusjon med høy livskvalitet. Dette gjør vi ved å fokusere på fire hovedområder: bo og samfunn, politikk og system, livsanskuelse og åndelighet og offentlig-privat samarbeid.

Bo og samfunn

Er vi klare for morgendagens måter å bo på?

Samfunnet står overfor en demografisk og sosial revolusjon. Eldre får stadig mer ansvar for sin egen alderdom, helse og bosituasjon. Dette setter press på kommunene: Hvordan kan vi utforme boliger som ikke bare møter dagens behov, men også forbereder oss på en fremtid med flere eldre enn noensinne?

Vi må våge å snakke om det som ofte er vanskelig – aldringens realiteter. Berøringsangst rundt egen aldring hindrer nødvendige diskusjoner om hvordan vi kan tilpasse samfunnet for å støtte et aktivt, men selvstendig liv for eldre. Samtidig må vi utnytte de enorme omsorgsressursene som finnes på tvers av generasjoner. Nye boformer kan ikke bare være et alternativ – de må bli en løsning.

  • Hva betyr dette i praksis?

    • Nye finansieringsmodeller som generasjonslån og statlige virkemidler kan bidra til å dele byrden og skape større muligheter.

    • Vi trenger boliger som fremmer samspill mellom generasjoner, slik at omsorg, kunnskap og trygghet kan deles naturlig.

    • Fremtidens boligmarked må være en katalysator for samfunnsmessig samhold og økonomisk rettferdighet.

    Men utfordringene stopper ikke der.

    Skyhøye boligpriser, urbanisering og endrede familiedynamikker truer både trygghet og tilhørighet. Initiativer som «Bo trygt hjemme»-reformen, samt samarbeidet med aktører som OBOS og GC Rieber, viser at tilpasning er mulig – men det er bare starten. Vi må heve blikket og integrere slike tiltak i en helhetlig samfunnsplanlegging.

    Vi må derfor våge å stille spørsmål:
    Kan vi bygge et samfunn der hele generasjoner ikke bare bor trygt, men trives sammen? Eller vil vi fortsette å unngå de vanskelige samtalene?

    Fremtiden formes nå – men det krever at vi tør å handle, tenke nytt og ta ansvar.

    Hva blir ditt bidrag?

Politikk og system

Utenforskapets kostnad: Kan vi tillate oss å ignorere at 16% av våre unge voksne?

I dagens Norge står hele 16% av unge voksne utenfor arbeid og utdanning. Dette er ikke bare et tap for dem som faller utenfor – det er et tap for samfunnet som helhet. Samtidig står en voksende gruppe eldre og andre ressurssterke individer utenfor arbeidslivet, til tross for at de har både erfaring og kapasitet som kan bidra til verdiskaping.

Vi står overfor en kritisk utfordring: Hvordan kan vi inkludere flere i arbeidslivet og tilpasse politikken for å møte fremtidens behov?

  • Hvor svikter dagens systemer?

    1. Manglende fleksibilitet: Nåværende strukturer fanger ikke opp de individuelle behovene til unge, eldre og andre som står utenfor arbeidslivet.

    2. Begrenset samarbeid: Fragmenterte initiativer mellom offentlig, privat og ideell sektor hindrer helhetlige løsninger.

    3. Utdatert politikk: Arbeidslivspolitikken reflekterer ikke dagens demografiske og teknologiske virkelighet, hvor mange ønsker eller trenger en mer tilpasset arbeidshverdag.

    Hva kan vi gjøre annerledes?
    For å møte utfordringene må vi tenke nytt – og handle raskt:

    • Videreutvikle IA-avtalen (Inkluderende Arbeidsliv): Den bør integrere regenerative modeller som styrker arbeidstakernes helse og arbeidskapasitet, samtidig som den bidrar til en inkluderende arbeidskultur.

    • Fremme tverrsektorielt samarbeid: Offentlig, privat og ideell sektor må jobbe sammen for å utvikle menneskeorienterte løsninger som ikke bare skaper jobbmuligheter, men også styrker tilhørighet og samfunnsøkonomisk bærekraft.

    • Utnytte erfaring hos eldre: Gjennom fleksible arbeidstidsordninger, mentorprogrammer og nye insentivmodeller kan vi tilrettelegge for at eldre arbeidstakere bidrar lengre – på deres premisser.

    Mennesket i sentrum – en nøkkel til samfunnsøkonomisk gevinst
    Løsningene må være like mye økonomisk smarte som de er menneskelige. Regenerative modeller som tar hensyn til hele mennesket – både i og utenfor arbeid – kan redusere sykefravær, øke produktiviteten og gi varige gevinster. Å investere i slike tiltak vil ikke bare styrke arbeidsstyrken, men også redusere kostnadene ved utenforskap.

    Spørsmålet er enkelt: Kan vi tillate oss å la være?
    Å ignorere denne utfordringen vil føre til økende økonomiske, sosiale og menneskelige kostnader. Men ved å handle nå kan vi bygge et mer inkluderende arbeidsliv som gir rom for alle – uansett alder eller utgangspunkt.

Livsanskuelse og åndelighet

Tilhørighet, ensomhet og åndelighet: Samfunnets usynlige kriser

I dagens samfunn bor en betydelig andel av befolkningen alene, spesielt i storbyer. Dette øker risikoen for ensomhet – et folkehelseproblem med alvorlige konsekvenser for både individ og samfunn. Samtidig er åndelighet ofte privatisert, fjernet fra den felles samtalen om hva som gir livet mening og retning. Dette fraværet av fellesskap og tilhørighet etterlater et tomrom som vi må fylle med noe større enn oss selv.

  • Hvordan kan vi motvirke denne utviklingen?

    • Demokratiske og ikke-kommersielle fellesrom må bli møteplasser som fremmer tilhørighet, verdighet og deling av erfaringer.

    • Frivillighet og samfunnsengasjement kan styrke båndene mellom mennesker og gi en følelse av tilhørighet til noe større.

    • Felles verdier og sosial kontekst må gjenoppdages og dyrkes – vi trenger mer enn bare individuelle mål for å bygge et bærekraftig samfunn.

    Regenerative strategier: Veien til sunnere arbeidsplasser og samfunn

    Arbeidsplasser kan spille en avgjørende rolle i denne transformasjonen. Forskning viser at bedrifter som integrerer regenerative strategier – strategier som ikke bare gir tilbake til miljøet, men også til de ansatte – oppnår bedre resultater både økonomisk og sosialt. Ved å forstå medarbeiderens situasjon også utenfor jobben, og anerkjenne helhetlige behov, kan sykefravær reduseres og arbeidsmiljøet forbedres.

    Slike strategier skaper ikke bare bærekraftige arbeidsplasser, men også en netto positiv innvirkning på klimaet og samfunnet som helhet.

    Åndelighet og livsanskuelse: Nøkkelen til menneskelig vekst

    Vi må tørre å stille de dype spørsmålene: Hvem er vi, og hva trenger vi for å blomstre som mennesker? Å anerkjenne åndelighet – i alle dens former – som en naturlig del av livet, kan styrke både individuell og kollektiv vekst. Dette handler ikke om religion alene, men om hvordan vi ser oss selv i møte med andre og verden.

    Samfunnet må tilrettelegge for at individet finner en balanse mellom egne behov og det større fellesskapet. Vi trenger samtaler som går utover det overfladiske og strukturer som støtter meningsfull tilhørighet.

    Valget er klart: Vil vi fortsette å ignorere ensomhet og fravær av mening, eller tør vi å bygge en ny samfunnsmodell som setter fellesskap, tilhørighet og menneskelig vekst i sentrum?

Offentlig og privat samarbeid

Hvordan kan vi utnytte samfunnets skjulte ressurser for å løse helsekrisen?

Den offentlige helsesektoren står ved en skillevei. Med et stadig økende behov for helsearbeidere og press på offentlige budsjetter, er det klart at tradisjonelle løsninger ikke lenger er tilstrekkelige. Men hva om vi ser på det som ofte blir oversett – restkapasiteten i befolkningen og mulighetene som ligger i et tettere samarbeid mellom offentlig og privat sektor?

For mange oppfattes privat sektor som profittdrevet og inkompatibel med offentlige verdier. Denne holdningen må endres. Private aktører kan spille en avgjørende rolle i å avlaste det offentlige – ikke bare gjennom behandling, men også forebygging og omsorg. Ved å utnytte ressurser fra offentlig, ideell og privat sektor kan vi redusere kostnader, øke effektiviteten og samtidig styrke kvaliteten på tjenestene.

  • Hva kan vi lære av historien?
    Modellen vi brukte i petroleumssektoren gir en tydelig parallell: Sterkt offentlig eierskap kombinert med en blomstrende privat leverandørindustri skapte økonomisk vekst og effektiv ressursutnyttelse. Selv om «industrien» er annerledes, kan vi bruke de samme prinsippene i helsesektoren – med det offentlige som tilrettelegger og det private som en løsningspartner.

    Innovasjon og holdningsendring er nøkkelen til fremtidens helsevesen
    For å lykkes trenger vi mer enn bare samarbeid. Vi må også se på hvordan teknologi og innovasjon kan drive frem nye løsninger:

    • Digitalisering og kunstig intelligens kan transformere helsevesenet ved å effektivisere prosesser og forutse behov før de oppstår.

    • Silver Economy – en voksende økonomi rettet mot eldre – representerer både en utfordring og en mulighet for nye tjenester og arbeidsplasser.

    • Design av helhetlige systemer som eliminerer friksjoner mellom primær- og spesialisthelsetjenester kan gi bedre pasientflyt og redusere unødvendige kostnader.

    Veien fremover: Et paradigmeskifte i organiseringen av helsevesenet
    Holdningsendringer er essensielle. Vi må åpne for å akseptere private initiativer som komplementære – ikke konkurrerende – i møte med samfunnets helseutfordringer. Samtidig må vi redesigne systemene i helsesektoren slik at de ivaretar både økonomisk bærekraft og menneskelige behov.

    Spørsmålet er ikke om vi kan endre kurs, men om vi tør.
    Kan vi forene krefter på tvers av sektorer for å bygge et helsevesen som utnytter samfunnets samlede ressurser optimalt? Fremtidens helsevesen avhenger av valgene vi tar i dag – og vi har ikke råd til å vente.

Alle kan bidra - vil du?

Uicons by Flaticon